Rå Dylan i skarpt motlys Stark Dylan-konsert, men hvorfor må Bob spille sologitar selv?

Bob Dylan startet konserten i går med en blues-låt, mot slutten spilde han
Buddy Hollys "Not Fade Away" og han gjorde noen beinbevegelser mens han
spilte som minnet om tidlige Elvis-positurer. Bob Dylan midt i tradisjonen;
bluesmann, rocker og sin egen herre på scenen.
Konserten i Spektrum i går varte i rundt to timer (19 låter i alt) og ble
opplevd som en musikalsk berg- og dalbane. I det ene øyeblikket fikk du
servert de mest rå og upolerte rock-arrangementer du har hørt Dylan
framføre, i det neste skiftet stemningen til det rendyrket poetiske, med
klimaks i avslutningen med "Blowin' In The Wind".

Merkelig sologitar
Var det en god eller dårlig konsert? La meg si det slik: Dylans show på
Norwegian Wood for to år siden var betydelig mer musikalsk helstøpt og
gjennomført. Gårsdagens framføring virket mer famlende og improvisert. I en
del av låtene insisterte Dylan på å spille sologitar selv - med mildt sagt
variabelt resultat. Kanskje lå det et slags less-is-more-budskap i spillet
hans, en slags understrekning av at rock skal være enkelt?
I så fall var det mislyket og lød i partier mer som et slags atonalt
eksperiment. Men nok om det. Dylan selv sang med trøkk og det var mer enn
noensinne opptatt av å gamble med timingen på tekstene, som en slags
kråkehes utgave av Frank Sinatra. Det er alltid spennende å høre hvor han
lander.

Hit-parade
Publikum mottok paraden av kjente låter med stor jubel og storming av
scenen; "It's Alright Ma, I'm Only Bleeding", "Love Minus Zero/No Limit",
"Tangled Up In Blue", "It's All Over Now, Baby Blue", "Country Pie",
"Leopard-Skin Pill-Box Hat", "Like A Rolling Stone", "Don't Think Twice,
It's All Right", "She Belongs To Me" og "Rainy Day Women 12 & 35".
Mest svingte det når Dylan og hans band (to gitarer), bass og trommer)
satte inn fullt trøkk, for eksempel i "All Along The Watchtower", der han
tok opp konkurransen med Jimi Hendrix snarere enn å sitere sin egen
akustiske plateversjon. I flere låter, både myke og harde, ble steelgitar
brukt med herlig effekt.

Evig ung?
Aller sterkest inntrykk gjorde de tre låtene han spilte fra sin nyeste CD,
"Time Out Of Mind" (1997). Sangene "Cold Irons Bound", "Love Sick" og
"Standing At The Gate" ble framført som gripende sjeledramaer, i
knallsterke, råskårne og raffinerte arrangementer. Når Dylan synger slik,
blir Oslo Spektrum forvandlet til et intimt klubblokale.
Forholdet mellom forandring og evighet, både i konkret og religiös
forstand, er noe av et tema i Bob Dylans sanger, noe som ble understreket i
spennet mellom 60-talls hymnen "The Times They Are A-Changin'" og den
salmeliknende "Forever Young" mot slutten av konserten. Alt har sin tid,
også den snart 59 år gamle Dylan, som slett ikke behøver å turnere for å
overleve. Men han viste en varme i går som røper hvorfor han gjør det
likevel: Han trives rett og slett med å møte publikum ansikt til ansikt.
Iveren skaper forsoning, også i mislykte gitarsolo-partier.
Delikate lysskiftinger var noe av det eneste som lagde liv på scenen mens
Bob Dylan spilte. Jag kommer til å huske ham best i lilla motlys, med
ansiktet i mørke og håret som i grå stråleglans rundt hodet. Som om han sto
badet i lyset fra en uvirkelig sterk solnedgang.

- Fredrik Wandrup (Dagbladet 000520)



Evig ung

Bob Dylan (59 år førstkommende onsdag) har strengt tatt kun en lysende
fortid foran seg i år 2000. Men fortiden - den vil han leve evig på!

Når "Forever Young" kommer i ekstranumrene er det ikke vanskelig å si seg
enig, for Bob Dylan virker bare bedre og bedre jo eldre han blir. Enda mer
skakk og skjev, brekende og brå, ja vel, men Bob Dylan er et ikon. Da
kalles det personlighet, ikke særhet.
Det er helt klart forventningene om hvilke klassiske låter du får høre på
en Bob Dylan-konsert - mer enn selve fremførelsen av dem - som gjør at du
får maksimalt utbytte av His Bobness for tiden. Dylan presterer framdeles
fraseringer som får Ole Paus til å høres ut som en aspirant til
Sølvguttene, og han lirer av seg noen håpløse gitarsoloer til en skala som
kun finnes i Dylans eget hode.

Tegn til magi
Men du verden, det finnes tegn til magi! Som når verdens beste låt endelig
kommer, "Like A Rolling Stone". Hvor Dylan knekker i venstrekneet, bøyer
seg stivt over mikrofonen med mysende blikk under stålull krøllene. Og
venter akkurat det lille halvsekundet for lenge før han breker "HOW DOES IT
FEEL?".
Eller når han for første og eneste gang drar opp munnspillet på "Don't
Think Twice, It's All Right" og gjør klassikeren om til en støyende
bluesjam. Eller gubbens shake, rattle & roll i slow motion - med stive knær
og nesten drukne bevegelser - når han slentrer seg godlynt gjennom "Rainy
Day Women #12 & 35".

Lealaust
For Dylan danser faktisk. På dylansk måte - lealaust og rytmeløst, men med
guttaktig iver, mens bandkollegene gliser raust fra siden. Det er faktisk
en fryd å se Bob Dylan gå inn i sitt femte tiår aom entertainer. Hans "The
Never-Ending Tour" har nå holdt det gående i tolv år. Det kan fort bli tolv
til. Svaret på det, for å si det med Dylans aller siste sang i går kveld,
blåser i vinden, min venn.

- Stein Østbø (VG 000520)


Things have changed
 

This time Bob had changed both suit and opener, an
energetic "Duncan & Brady" with the tongue-in-cheek-line "He's been in this
job too long" started another great show on Bobtour. "The Times They Are
A-Changin'" was treated nice, but the first highlight was the following
"It's alright, Ma" with one classical line following the other, delivered
with great timing and phrasing. Bob was obviously in a more communicative
mood tonight than in Stockholm, and the norwegian audience gave him instant
feedback for both vocal and guitar. His eyes and shoulders started to work
early, his left foot was tapping and living its own life, and Bob got the
beginning of a smile hidden in his mouth the whole show through - it even
got away sometimes!

He played beautiful versions of the twin songs "Love Minus Zero/No Limit"
and "She Belongs To Me", but the real killer in this set was "Cold Irons
Bound" - for me a totally new arrangement, with acapella and
start-stop-maneuvres which gave a real funky feel to the song. "Can't Wait"
was also served in the 2000-clothing, a beautiful rendition tonight, along
with "Love Sick", one of the highlights of all four shows I've seen this
time around.

The songs after intermission was the exactly same list as in Gothenburg,
but nevertheless a really strong encore-set, with an really great
audience-singing-along at "Forever Young" - Bob was seemingly impressed by
the massive help he got on the refrain, and he didn't try, for once, to
make the sing-along impossible. A nice moment. "Don't Think Twice" ended
with Bob on harp, once again without guitar and one hand waving free. I was
afraid he would skip the harmonica this night, but fortunately he gave us
that, too. All extras was played in one, and he played a beautiful "Blowin'
In The Wind" without leaving after "Rainy Day Women". We hoped for more,
but Bob was gone, and "Riding With Bob" was played, just like both before
and after all of the shows.

After the show, I got to talk to lots of people who saw Dylan for the first
time, and the verdict was overwhelming pro-Bob - he's in a class of his
own! And that's some of the greatness of this shows, both hard-core fans
and new listeners will both find greatest hits and obscurities, blues and
ballads, new and old stuff. Everybody loved the show, and I'm sure that Bob
still will be having a soft spot for the norwegian audience!
And now, the clock ticks against the show in Horsens.....

- Review provided by Johnny Borgan